Lene Marlin Italian fan-club
Press Review
Versione italiana   English version

 Home page


 News
 Pictures
 Agenda
 Charts
 Press Review
 Biography
 Discography
 Lyrics & Tabs
 Diary & Chats
 Audio & Video


 Guestbook
 International Forum
 MySpace
 Chat
 Support Lene
 Download
 Polls
 Site Search
 Links


 Staff/Contacts
 History
 Experiences

10 June 2005
På sine egne premisser
Source : Aftenposten
11 låter, 45.18
Trygghet kan gjøre underverker, som å frigjøre en artists skaperevne. Heldigvis har Lene Marlin stolt på sin artistiske stemme i "Lost In A Moment". Albumet har kvaliteter som kan være slitesterke nok til å behage i mange år.


Historien om tilblivelsen av denne platen er en liten solskinnsfortelling fra en av de tøffeste og mest brutale bransjene som er - popularitetsindustrien.

Forskjellen på lykke og fortapelse er ofte syltynn. Koblet med eget prestasjonspress og andres forventninger, kan det fort bli umenneskelige størrelser å forholde seg til. Det finnes knapt et mer ensomt sted å være hvis du ikke takler presset. Dette helt uavhengig av de bakenforliggende grunnene. I alle sider av livet er trygghet og følelsen av kontroll viktige ingredienser for å lykkes.

Derfor blir Lene Marlins vellykkede hemmeligholdelse av innspillingen av "Lost In A Moment" et gode. Ikke minst for hovedpersonen selv. Denne gangen fikk hun den ro og trygghet hun trengte. Hun fikk være sjefen. Eller som hun sier i presseskrivet: "Det var så gøy i studio!" Det er deg vel unt.

Kjærlighetens ansikter.

Samtidig varsler det at nå er det alvor. Dette er den ekte Lene Marlin, ungjenta som i en annen tid trollbandt oss, er på sett og vis gammel norsk pophistorie. Debutalbumet solgte over 1,8 millioner eksemplarer i 1999. Hun ble verdensstjerne.

Nå er hun 25 år. Hun er fortsatt gjenkjennelige Lene Marlin, jenta med teften for det melodiøse. Tematisk sett er det kjærlighetens mange ansikter som er den røde tråden. Det har alltid vært en melankolsk åre i hennes sanger, og den er fortsatt der. Men en noe mer oppløftende følelse har også krøpet inn.

Fortsatt er mye av musikken akustisk i grunntonen, med utbrudd av mer rytmisk gitartrykk. Singelen "How Would It Be" forener disse sidene. Selv har jeg mer sans for den gjennomskinnelige varheten som flere av sangene besitter, som i "Hope You're Happy" med sine virkningsfulle små detaljer. Den varme cellotonen rir over de akustiske gitarene, mens et orgel brummer tidvis svakt i bunn. "What If" har derimot den påtrengende sårbarhetsfølelsen som hun er så flink til å gjøre fengende. Refrengets enkelhet er som en klo i sangens midte. "Leave My Mind" er en slik lavmælt smyger som krever sin oppmerksomhet. Lengselsfull og vakker.

Febrilsk nærhet.

"Never To Know" er kanskje albumets mest dystre melodi. Celloen har endret tone, mens Marlin tidvis synger med en febrilsk nærhet i stemmen. Når "It's True" toner ut av høyttaleren med sine pianotoner, bryter den det gitarbaserte lydbildet som preger de fleste sangene som en velkommen gjest.

Hennes lyse stemme blir en virkningsfull kontrast til pianoets klare klang. Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lyttet meg inn i disse sangene, er en slags verden som oppleves med lukkede øyne. Med lukkede øyne åpner hennes verden seg et hakk ekstra, og for eksempel "All I Can Say" folder seg ut.

Det er i de små øyeblikksdetaljene sangen henter sin energi, den utløser nærhetsbudskapet. Det trengs trygghet for å blottstille sin sårbarhet. Hun har forøvrig også en sang kalt akkurat det: "Eyes Closed". Disse sangene er ikke forserte elevarbeider, men skapt i fryd og glede. Uansett hvor triste de må kunne oppfattes av noen.

 
 


Archive
(English)
Back to the
Press review in English



Archive
(Norwegian)
Back to the
Press review in Norwegian