|
|
| 10 December 2004 |
|
| Norsk utflukt |
| Source : Adresseavisen |
Den kjølige, den blyge og den hemningsløse
Bra med folk, men på langt nær fullt da Bertine Zetlitz dro i gang showet ti over åtte i går kveld. Selv med flere tusen til stede og tre av landets mest «internasjonale» popstjerner på scenen, startet det avventende. Zetlitz gjorde en glamorøs entre med leopardkåpe og seks mann sterkt band som låt proft og kompakt.
Til tross for ok lyd, solid band og flere av sine beste sanger, måtte Zetlitz ty til det gamle dansebandtrikset med hendene over hodet for å få det til å ligne det massive popshowet hun legger opp til. Hun viste at hun synger bra live, men sliter i spennet mellom å prøve å være naturlig og prate med publikum og en mer kjølig image som utstudert popstjerne. Selv en flott sang som «Adore Me» funka bare delvis. Først på «Fake Your Beauty» på slutten av det tre kvarter lange settet tok publikum av uten å bli bedt om det.
Nå er ikke Trondheim Spektrum noe smittende konsertlokale (lyden varierer veldig etter hvor man står), så som oppvarmer gjorde Zetlitz en proff, grei jobb, selv om popstjerne ikke er det første ordet man tenker på etter dette møtet mellom stjerne og sal.
Lene Marlin er noe så sjeldent som popstjerne kun i kraft av sangene sine. Derfor var det spennende å se hvordan hun taklet forventningene til et konsertpublikum varmet opp på glitter og stas.
Det begynte foruroligende med en mekanisk versjon av «Sitting Down Here» framført av ei sped jente foran et massivt, proft, men litt karakterløst band. Etter tre sanger så hun litt naken og forlatt ut uten gitar rundt magen. Likevel var publikum med, helt uoppfordret. Så satt hun plutselig midt blant oss, midt i salen, med gitar, og sang sårt og godt om å bli funnet, uten band, bare litt tangenter og henne selv, med en varme, sårbarhet og intensitet som gjorde det til en liten nedtur da hun gikk tilbake til den store scenen og bandet igjen.
Om Lene Marlin ikke er mye til entertainer, så har hun, når hun byr på seg selv, likevel mer enn nok å fare med på scenen. Et ujevnt, lett keitete, men sjarmerende sett fikk sin logiske finale med «Unforgettable Sinner» i kveldens koseligste allsang.
Som sceneartist er Morten Abel nesten så langt man kommer fra Lene Marlin. Etter Elvis, Monkees og Curtis Mayfield over lydanlegget, var han der omsider. Selv nesten usynlig bak stort lerret, har han mer autoritet på scenen enn Zetlitz og Marlin til sammen. Så gikk teppet bort og han sto der i hvit dress, solbriller og framsto som den popentertaineren han er, med et mulig voksende Elvis-kompleks et sted i den svære produksjonen. Vi rakk dessverre ikke hele settet til Abel før deadline, men etter første halvdel å dømme gav han massene det showmanhshipet
de håpte på - etter to avdelinger med heller lite av akkurat det.
|
|
| |
|
|
|
|
