|
|
| 02 August 2003 |
|
| Forfulgt av journalist i Tromsø |
| Source : Nordlys |
Av: Lasse Jangås
OSLO: I et lite øyeblikk blir Lene Marlin alvorlig. Hun snakker om et kafébesøk i Tromsø for en tid tilbake. – Jeg sto bare der og strigråt. Og «takket» henne for at hun hadde gjort det verste noen har gjort mot meg.
En time tidligere blir Nordlys ført gjennom «byggeplassen» Virgin i hovedstaden, uten hjelm. Siri i promoavdelingen beklager oppussingsrotet.
– Kom, sier hun. – Hør på dette.
Så spiller Siri spiller tre låter fra Lene Marlins kommende album. «Disguise» er rolig, mollstemt, melankolsk. Vakker. Trist. Du vet, en sånn som får hårene til å reise seg på armene. «Sorry» er rolig, mollstemt, melankolsk. Vakker. Trist. Tittelsporet «Another day» er...rolig, mollstemt, melankolsk.
Melankolsk
Så leder Siri an til et lite kontor helt i enden av bygningen, i dag skal avisene få sitt. En halvtime hver, ikke mer, ingen bilder. Vi ankommer et ferdig oppusset kontor. Og der sitter Lene Marlin, som smiler varmt, takker for sist og sier at alt gikk bra i går, 25 radiointervjuer på rappen til tross.
– Det var godt å være tilbake. Jeg merket litt hodepine da jeg kom hjem, men det gjorde ingenting, smiler hun, deler av Farris'en sin og er enig i at låtene er melankolske, ja.
– Det er nok en plate som skal høres på flere ganger. Folk som har hørt den sier at «plutselig kommer den låta snikende på deg», og da er jeg fornøyd, da har jeg laget den plata jeg vil lage. Da er det en plate som for en lytter har litt levetid, ikke sånn at du hører den to ganger, så blir du søkklei.
– Veldig forskjellig fra den forrige, synes jeg. Er disse låtene representative for plata?
– Den er nok mer variert enn det. Du har de tre låtene du hørte, så har du singelen, og så har du ei låt der det bare er gitar og sang. Og så har du ei låt som varer i seks minutter. Tempomessig er det også litt variert. Et par av låtene er litt sånn «opp og gå». Men det er vanskelig å beskrive den, jeg har så nært forhold til den nå.
Halve plata laget i studio
Produsent Mike Hedges har valgt et veldig fyldig lydbilde på låtene. Vegg-til-vegg-teppe med instrumenter i massevis, hele tiden.
– En utrolig morsom opplevelse å spille den inn. Live, med fullt band. Jeg skrev en låt, så gikk vi inn og øvde litt før vi spilte den inn. Og det satt så utrolig greit med en gang, sier 22-åringen, som skrev halvparten av låtene mens hun var i studio og spilte inn plata.
– Jeg skrev litt mens de andre holdt på med ting jeg ikke kunne være med på. Det var så fantastisk inspirerende å være i studio at jeg bare skrev og skrev. Jeg satt der og ropte plutselig «KOM OPP, KOM OPP, jeg har skrevet en ny låt!», ler hun.
– Jeg håpet det var slik det skulle gå, at jeg skulle få en sånn flow, at jeg hadde masse å skrive om.
– Du hadde jo nok låter til nytt album da du promoterte den forrige plata. Hvor mange låter har du egentlig skrevet?
– Oj, det vet jeg ikke. En del ferdigskrevne, en del ideer, en del halve låter. En tekst her og en melodi der. Men jeg følte ikke at det var riktig å ta med disse. Jeg måtte ha noe som var friskt, som jeg følte at «dette kan jeg synge om i dag». Det er ikke alt som føles helt rett å synge om i dag.
Skrev for seg selv
Og da er vi der. Der hvor alle landets radiostajoner forleden dag; ved Lene Marlins vonde tid og fravær. Hun var åpen, modig – fortalte at hun bare ville forsvinne, at hun vurderte å gi seg med musikken, at det ikke var moro lengre.
– Skrev du da også?
– Rett etter Spellemannsprisen i 2000 ville jeg ikke mer. Og om jeg så hadde villet, hadde jeg ikke fått det til. Jeg prøvde, men det var perioder der jeg ikke fikk det til, rett og slett. Og det tror jeg bare var sunt. I en annen periode skrev jeg låter som jeg visste bare var til meg selv, som ingen andre fikk høre på. Det var en måte å få ting ut på.
– Terapi?
– Ja, det var det. Jeg kunne spille litt for meg selv oppi sofakroken en sen kveld og bare reflektere over ting, smiler Lene Marlin.
Dårlig samvittighet
Det var tiden etter det sa bom stopp. Etter at hun hadde sovet ut. Sovet, sovet, sovet.
– Da var jeg så utrolig sliten, og da var det sånn «i dag går jeg ikke ut», liksom. Jeg hadde ikke noe å gi. Og hvis du skal ut å møte noen, så vil du ha noe å gi, og hvis du ikke klarer det – hva er da vitsen? Så jeg ble hjemme.
– Det verste er kanskje å føle at man ikke strekker til?
– Helt klart. Man kan ikke gjøre alle fornøyd. Jeg skulle så gjerne gjort mye mer, men det gikk bare ikke. Jeg tar så alvorlig på alt, jeg vil være forberedt og kunne gi noe. Når journalister ringer og sier at de bare trenger et kvarter, så er det ikke bare et kvarter. Det er noe jeg tenker på en god stund før – og lenge etterpå. På samme måte som de forbereder seg, må også jeg forberede meg.
– Tungt for å si nei?
– Ja. Og så får jeg så dårlig samvittighet når jeg sier nei.
– Var det den dårlige samvittigheten for alt og alle som førte deg dit du havnet?
– Ja.
Paparazzi
På radio torsdag sa hun på en litt fleipete måte at hun hadde følt «paranoia» underveis. Hun ler av utsagnet nå også, men det er episoder hun husker. Som er fryktelig vanskelig å glemme.
– Jeg får dem ikke ut av hodet. For eksempel at det sitter to fotografer utenfor huset mitt, bak sotete vinduer og tar bilder. Det gikk så lang tid før jeg gikk ut igjen da at da jeg først gjorde det, «scannet» jeg alle bilene som sto utenfor. Automatisk, jeg la ikke merke til det sjøl en gang. Men andre gjorde det, og de spurte «er du klar over hva du holder på med?!», forteller hun.
– Og så kom dagene da jeg tenkte at jeg kunne slappe av, at de selvsagt ikke satt ute og ventet på meg. Og det var så rart, for da jeg endelig klarte å slappe av, så BANG, så skjedde det igjen.
– Slike ting sitter sånn igjen at når jeg begynner å tenke på det, så...
Lene Marlin slår seg i panna og ler:
– Paranoia! Nå må du slutte, Lene! Men så har det vist seg at jeg har rett. At det skjer, og da blir jeg litt sånn...
– Men likevel kaster du deg ut i det igjen?
– Ja, smiler hun. – Det er kanskje en naiv tanke. Jeg tenker at for det første så har jeg gleden med musikken, og jeg har så utrolig lyst til å få det ut. Og kanskje en liten sånn naiv tro på at «ok, jeg skal prøve å gjøre dette, og satse på at det skal være litt annerledes denne gangen. Litt mer moro, litt mer forsiktig tempo, ikke sånn forrykende hit og dit hele tiden. At jeg kan gjøre det over et lengre tidsrom.
– Men du har bestemt helt selv når du skulle komme tilbake?
– Ja, for en ting var de personlige berg-og-dalbanene, men en annen ting var jo musikken. Det måtte være viktig. Mange ristet sikkert på hodet og mente at jeg ikke burde vente så lenge, men jeg tror at hvis jeg hadde valgt å gi ut ei plate for to år siden, ville resultatet blitt helt elendig. Og jeg tipper jeg hadde gått på trynet etter tre uker. Jeg var villig til å ta risikoen med å vente, og heldigvis var plateselskapet med på det.
Føles riktig
Nå er hun glad for det. Det føles riktig i dag.
– Jeg føler jeg en lettelse over å endelig få det ut. Og har det utrolig bra. Ok, her er låta, lik den – hat den, men her er den i hvert fall. Bare det var en utrolig lettelse. Det var en eller annen greie som bare forsvant. Da er i hvert fall det overstått, sier hun.
– I går merket jeg litt av den samme følelsen som jeg merket for...he-he, mange, mange år siden. Men en annen type spenning. Denne gangen – uavhengig av hva som skjer, om det går på trynet eller hva annet som skjer – så skal jeg i hvert fall midt oppi alt prøve å ha det gøy. Og ta de pausene innimellom – si «vet du hva? Nei!» Denne gangen forbeholder jeg meg retten til å si nei, uten en eneste forklaring. Jeg vil ikke gå rundt å ha dårlig samvittighet hele tiden denne gangen, for det er så utrolig slitsomt.
Flere nye låter
Nå merker hun at iveren etter å komme enda et steg videre har kommet. Allerede har hun begynt å skrive på låter til neste album.
– Det liker jeg. Det er et godt tegn, og da må jeg omfavne det øyeblikket, smiler hun.
Ta vare på øyeblikkene er noe hun vil ofre mer krefter på i framtiden.
– Det skjedde så mye så fort forrige gang, og jeg var ikke bygget for å absorbere alt det på en gang.
Hun blir avbrutt av at det plutselig banker på døra. Det er Siri.
– Eh...er dere ferdige snart? Aftenposten venter...
– Vær så snill, fem minutter til, spør Lene.
Så forteller hun om de små, viktige tingene som ble borte på veien sist gang. Å kunne sove i egen seng, for eksempel. En luksus hun vil unne seg mer i tiden framover, uansett hvordan det går med plata.
For ikke å snakke om Tromsø.
– Tromsø er veldig spesielt for meg, det er så utrolig deilig å være hjemme og treffe mange kjente. Jeg kjenner hver en krik og krok i den byen, mens jeg ikke vet hvor noe er i Oslo, smiler hun.
På kafé i Tromsø
Men dessverre skulle det dukke opp episoder også i hjembyen. Kjedelige episoder. Og kanskje den aller verste. Mange ville ha tak i henne der også i fraværsperioden.
– I Tromsø er jeg hjemme for å besøke familie og venner og vil være privat. Men så har jeg hatt et par opplevelser som gjør at det plutselig ikke blir så....
Lene Marlin understreker at hun overhodet har noe å utsette på verken Tromsø eller folk i Tromsø. Byen elsker hun, dønn ærlig. Men enkelte episoder kunne hun vært foruten.
– Plutselig ble det å dra til Tromsø ikke bare forbundet med gøy og glede.
– Hva slags episoder var det?
Det er nå Lene Marlin blir stille. Under hele intervjuet har hun gitt og gitt, smilt, ledd og vært like hyggelig som hun alltid har vært. Men nå er hun altså alvorlig.
– Jeg husker ikke helt når det var, jeg har forsøkt å fortrenge det. Jeg var ute på byen med venner jeg ikke hadde sett på utrolig lang tid, og da traff jeg en person som jeg vet jobber i pressen. Klokka var ett på natta, vi hadde det hyggelig og jeg følte at jeg var en del av den gjengen jeg var sammen med. Så kom vedkommende bort for å prate med meg, men jeg forsøkte å avvise henne høflig, fortalte henne at jeg bare var ute for å hygge meg.
Vi blir avbrutt igjen. Denne gang er det Cecilie.
– Tre minutter til, ber Lene.
Cecilie går.
– Vel, da jeg hadde sagt det til denne personen, falt det ikke helt i god jord. Et kvarter etterpå skulle jeg gå i baren for å bestille meg noe å drikke, og da skjer det plutselig noe som jeg ikke helt får med meg, før det står noen bak bardisken og tar et bilde.
Det var ikke var selve bildet som gjorde vondt, men at hun heller ikke den gangen fikk være en gjest som alle andre på utestedet.
– Jeg var ikke forberedt på at det skulle skje i Tromsø, som alltid har vært et «fristed» for meg. Og jeg ble så utrolig lei meg. Forsøket mitt på å få kameraet førte ikke fram fordi motivasjonen til denne personen var at jeg hadde vært så avvisende mot henne. Så jeg gråt og dro hjem.
Vi må gi oss der. Journalistene venter i hopetall ute, og vi er allerede langt over tida. Lene smiler igjen, gir bort en varm klem.
Hun er klar igjen.
|
|
| |
|
|
|
|
