|
|
| 13 March 2004 |
|
| På tur oppover |
| Source : Avisa Nordland |
Når skal Lene Marlin gjøre en konsert? Hun vet ikke selv, men pusler og leker med tanken. Lene har aldri sunget i en mikrofon i en konsertsal.
Utfordringene og overraskelsene har stått i kø for Lene Marlin Pedersen. Mange jenter skriver dagbok når de er fjorten år. Lene skrev sanger på jenterommet sitt i Tromsø.
– Jeg hadde ingen drømmer om å bli popsanger da. Elsket bare å lage musikk. Spille gitar. Synge. Det gikk ikke en dag uten jeg gjorde det, sier hun.
Funnet roen.
Lene Marlin sitter og prater med Avisa Nordland i en sofa i et rom hos plateselskapet Virgin i Oslo. Hun snakker masse. Snakker fort, er blid og smilende. Lene er som andre sjarmerende, nordnorske jenter i første halvdel av tjueårene.
Hun påstår hun har funnet et tempo og en ro nå som gjør at hun synes det er morsomt å arbeide igjen. For fire år siden fikk hun en hel koffert med Spellemannpriser. Da smalt det skikkelig. Lene Marlin hadde ikke maktet å fordøye alt som hadde skjedd fra jenterommet til det faktum at hele verden maste på henne. Hun passerte etter hvert 1,7 millioner solgte av sitt debutalbum.
– Spellemannprisen 25. februar i 2000 var min siste offisielle opptreden. Jeg var sinnssykt sliten da. Hadde reist mye rundt om i Europa uten å vite hvor sliten jeg var. Jeg stakk ut bakveien etter showet. Media hadde ikke respekt for at jeg skulle i min bror sitt bryllup samme helg, sier hun.
I hi.
Lene Marlin trakk seg tilbake. Gikk i hi, som hun sier det selv.
– Jeg holdt meg for det meste i Oslo de neste årene. Fortsatte å skrive sanger, men hadde ikke psykisk styrke til å tenke på å lage ny plate, fortsetter hun.
Hun behøvde ro. Ikke alle ga henne det.
– Noe av det jeg kunne klart meg uten i denne bransjen, er spionjournalistikken. Deler av media gikk over streken i min tøffe periode. Jeg aksepterer ikke at Se & Hør står med to biler med sotete ruter i timevis utenfor leiligheten min, sier hun.
– Men du må jo forvente en del mas når du er popstjerne?
– Jeg driver med musikk. Jeg styrer ikke landet, svarer hun bestemt. Og fortsetter:
– Folkeskikken må ikke forsvinne selv om jeg selger mange plater. Slik vil ikke jeg ha det. I en periode ble jeg skikkelig skremt over hvor grenseløs deler av media var.
Trist melankoliker.
Lene Marlin er pessimist. En gjennomgående pessimist. Noen kaller henne trist, også. Ikke rart med alle de triste og melankolske sangene hun skriver.
– Jeg har et skiftende humør. Fra den glade delen av skalaen til den triste. Mange sier at «Another day» handler om meg selv. Det stemmer til en viss grad, fortsetter hun.
Tekstene vil hun likevel ikke gå i dybden på. Lene mener at en del av spenningen forsvinner for lytteren dersom hun utdyper hvilken setting og hvilken historie som ligger bak.
– Det gjør godt for meg som sangskriver når noen sier at tekstene betyr noe for dem. Uansett om de er fjorten eller femti år. Har lyst til at folk skal sette sine egne tanker og stemninger rundt det jeg leverer, påstår hun. Et av Lene Marlins hyggeligste minner er dette:
– Jeg fikk et brev fra en mann på 62 år. Han skrev at plata mi var årsaken til at han måtte gå til innkjøp av CD-spiller. Det var sterkt for meg, sier hun.
Ingen visjoner.
Sterkt var det også da hennes første single, «Unforgivable sinner», fikk sin første notering på HIT-40-lista over de mest spilte låtene på radio.
– Da var jeg sytten år. Jeg gledet meg voldsomt. Var superfornøyd med at jeg fikk gi ut en plate. Holde albumet i nevene. Hadde ingen visjoner om å nå lenger enn det. Da etterspørselen tok av, bestemte jeg meg for å fullføre videregående skole i Tromsø. Være russ sammen med vennene mine, sier hun.
Marlin så ikke for seg veien videre, men angrer likevel ikke på at hun signerte platekontrakt og kastet seg ut i popkarusellen.
– Det er ting jeg kunne vært foruten, men jeg har bare så mange flotte minner og opplevelser. Selv om jeg fikk mitt å stri med etter hvert, har jeg et avslappet og greit forhold til det nå, fortsetter Lene.
Perfeksjonist.
Albumet «Another day» har passert 85 000 solgte i Norge. Hun gjør fortsatt promo-runder ute i Europa for plata, og er spesielt stor i Italia. Det er fra Italia hun har størst press på å gjøre konserter.
– Jeg har ingen konkrete planer om det. Når jeg drar ut på veien for å gjøre konserter, skal jeg prestere og levere det beste jeg har i meg. Har veldig respekt for det å stå på en scene. Jeg er perfeksjonist.
– Det er den store utfordringen nå, å gjøre konserter?
– Ja. Jeg kom jo ikke fra noe bandmiljø eller et musikkmiljø i Tromsø. Ting tok slik av at jeg ikke fikk tid til å forberede noe som helst, sier hun.
– Kan det bli konserter i løpet av sommeren?
– Vet ikke. Tida går fort. Jeg er langt fra ferdig med å promotere «Another day» ute i Europa, smiler hun.
|
|
| |
|
|
|
|
