|
|
| 27 February 2004 |
|
| – Jeg kommer ikke til å lage plater til jeg blir 35 |
| Source : Nordlys |
OSLO:
Lene Marlin lager stadig nye låter, og tror det blir ei plate til. – Men jeg vet at jeg ikke kommer til å lage plater til jeg blir 35, sier 23-åringen.
– Jeg føler meg mer komfortabel med låtskriving enn som artist, og stopper nok artistkarrieren før jeg slutter å skrive låter, sier Lene Marlin til Nordlys.
Tør ikke starte i Tromsø
Det betyr ikke at hun mistrives i rollen som artist.
– Nei, det kan være en deilig greie det også. Etter spontankonserten på puben her i Oslo i høst, hadde jeg det veldig fint. Det føltes godt å spille for et publikum og få så god respons, sier hun.
– Og jeg liker meg når jeg synger sanger som betyr mye for meg, enten det er i studio eller foran tre av vennene mine.
For det er de mindre formatene som fungerer best for henne. Og det er på små scener hun kan tenke seg å holde konserter i framtida.
– Jeg synes det passer best til musikken min. Småplasser med god kontakt med publikum og akustisk musikk. Men turnéplanene er foreløpig lite konkrete. Tankene om å spille er der, men det er ikke bestemt noe om datoer og sånt enda. Jeg reiser fortsatt rundt og promoterer plata, og har ikke kommet til alle stedene jeg skal.
Også konsert i Tromsø er i tankene.
– Men de første jobbene skal gjøres langt borte fra Tromsø, smiler hun.
– Jeg må øve meg så jeg kan det skikkelig før jeg spiller hjemme. Jeg ville ikke turt å starte i Tromsø. Det blir liksom noe helt annet å kjenne folk i salen. Kanskje jeg skal dukke opp uanmeldt på Kaos, som jeg hørte at Röyksopp gjorde?
– Seriøst?
– Nei, det tør jeg ikke å si, da kan jeg jo ikke komme til Tromsø igjen.
Stilte krav
Men det hender at lysten blir sterk.
– En gang vi var i Italia fikk jeg plutselig lyst til å spille igjen, og jeg tok med meg bandet rundt i byen for å finne et passende sted sent på kvelden. Men den gangen fant vi ikke det rette stedet, så det ble ikke noe, sier hun.
Reising er det mye av fortsatt. Torsdag kveld kom hun hjem fra Danmark, og nå er hun hjemme i anledning morgendagens Spellemann-show, før hun reiser videre ut i Europa på mandag igjen.
– Men jeg koser meg med hvordan det gjøres denne gangen. Før jeg begynte å jobbe med «Another Day», stilte jeg krav om at ting måtte gjøres annerledes enn sist. Det har vært helt nødvendig for at det skulle fungere, og det skjønte de, sier hun.
– Nå er det mer ro, og da får jeg også tid til å være kreativ – og det fører også til at jeg sjøl ønsker reise videre.
Tror ikke på pris
Men noen Spellemannpris tror hun ikke hun får.
– Kurt har jo solgt over 100.000 av singelen sin, og Bertine Zetlitz har laget ei utrolig flott plate. Men skulle det skje at jeg likevel får en pris, blir jeg veldig glad. En Spellemannpris betyr mye. Mange tror at MTV-prisen jeg fikk har betydd mer enn prisene jeg har fått i Norge, men det er overhodet ikke sant. Tvert imot.
Og pris eller ikke, Lene Marlin gleder seg til i morgen.
– Ja, det blir artig. Og jeg synes det virker så lenge siden sist, selv om det bare er fire år siden. Noen ganger tenker jeg: «Jøss, har jeg bare holdt på i seks år». Det har skjedd mye.
– Apropos Kurt; ser du på Idol?
– Ja, jeg ser litt på det. Det er jo underholdende, men samtidig ser jeg jo at mange mister motet. Ikke alle passer i det formatet, og det kan fort skje at unge folk legger bort alle ambisjonene om en musikkarriere hvis de får negative tilbakemeldinger fra de fire i juryen. Og det er synd. Hvis man ryker ut, betyr det ikke at man skal gi opp, sier Lene Marlin.
– Jeg er hundre prosent sikker på at jeg ikke hadde gått videre i Idol. Jeg har fått flere forespørsler om å sitte i slike juryer, men har takket nei hver gang. Jeg vil ikke være en som tar fra folk motet.
- Hva med Team Antonsen, ler du av det?
– Ja! Jeg har registrert at det har vært en debatt om programmet og humoren. Men jeg skjønner ikke at folk som ikke liker det bruker energi på å se på det. Kan de ikke bare skru av?
Nordnorsk stemme?
Det begynner å bli noen år siden hun flyttet til Oslo nå, og hun trives godt, selv om Tromsø fortsatt er «hjemme».
– Jeg var i Tromsø i jula, og det gjorde godt. Deilig å gå ute i stillheten, uten et menneske i nærheten og med masse frisk luft.
Noen planer om å flytte tilbake har hun ikke nå.
– Men jeg føler ikke at jeg flyttet hjemmefra, sånn på ordentlig. Jeg tok med meg en koffert og kom aldri hjem igjen. Plutselig bodde jeg bare her, liksom.
– Har du fått et annet syn på Nord-Norge etter å ha bodd borte i noen år?
– Nei, det tror jeg ikke, selv om jeg ser at Tromsø har forandret seg en god del. Sentrum har flyttet seg til Nerstranda, blant annet.
– Kjenner du deg igjen i andres oppfatning av Nord-Norge?
- Det skapes nok et litt stereotypt bilde av Nord-Norge i mediene. Se bare på reklamefilmene på TV, der sitter nordlendingene ofte i sjarken sin. Og folk her i Oslo tror jeg spiser masse fisk og at jeg er på Rorbua hele tida når jeg er hjemme i Tromsø.
– Føler du deg som en «ny nordnorsk stemme»?
– Nei, jeg går ikke rundt å tenker på at jeg er fra Nord-Norge hele tiden. Nord-Norge vil alltid være noe spesielt for meg, men det er vanskelig å si hvor mye det har preget meg og musikken min. Jeg trenger ikke å sitte i Tromsø for å skrive låter. Og det er jo mange ting som spiller inn i et menneskes utvikling; familie, venner, miljø og omgivelser. Jeg har tenkt en del på det – hvor mye har omgivelsene hatt å si?
– Samtidig merker jeg at «ser Tromsø» andre steder, når jeg på reise. Det å kunne sitte i Kroken og se lysene på den andre sida er noe jeg liker veldig godt. Og enkelte ganger kan det dukke opp tilsvarende lys på steder som ikke er så ulike Tromsø.
Liker visjonene om OL
I omgivelsene Lene Marlin vokste opp i, er det mange som vil ha et OL i 2014.
– Ja, jeg har selvsagt fått med meg det. Det blir jo jævlig mange båter for å huse så mye folk da! ler hun.
– Jeg vet ikke om det lar seg gjøre, men liker veldig godt visjonene. Det skal de ha for. Alle bør ha visjoner og drømmer.
Det har også Lene Marlin, til tross for at mange tror hun er trist og lei seg hele tiden.
– He-he, det er jeg ikke. Jeg har det veldig bra, og i det tempoet vi jobber nå er det mer rom for å tenke litt. Jeg har skrevet en del låter siden «Another Day», og av og til tenker jeg at jeg begynner å nærme meg ei ny plate.
Og ikke bare tror folk hun ustanselig er trist; de synes hun er mystisk også.
– Ja, folk sier det. Men jeg gjemmer meg ikke bort, og går ut som alle andre. Likevel føler jeg ikke noe behov for å stikke hodet uten å ha noen grunn til det. Vennene mine sier at jeg er en utrolig dårlig kjendis, smiler Lene Marlin.
Hun er svært takknemlig for responsen hun får hos folk etter at hun kom tilbake i rampelyset igjen.
– Av og til kommer det noen bort til meg på gata og sier «jeg mener ikke å plage deg, men jeg ville bare takke for den siste plata di.» Sånt kan redde resten av dagen min.
Gleden påvirker også musikken hennes.
– Det har skjedd en utvikling siden «Another Day». Jeg er veldig fornøyd med den, og jeg måtte lage den plata, men nå beveger jeg meg videre.
– Mer muntert kanskje?
– Nja, jeg vet ikke det. Selv om jeg er glad, kan jeg fortsatt bli tankefull. Så den neste plata blir nok ikke noen sånn happy diskoplate, akkurat.
|
|
| |
|
|
|
|
