|
|
| 05 August 2003 |
|
| Pass på porselenet! |
| Source : Vg |
Lene og Lene. Den ene skjør, den andre tør. Porselenet mot Poshe Lene.
Lene Marlin og Lene Nystrøm er tilbake og velkommen skal de være. Norsk pop de siste årene blir ikke helt det samme uten. Men selv om førstnevnte ble oppdaget på en bussholdeplass og den andre av en DJ på danskebåten, blir andre del av deres internasjonale karriere neppe kun en transportetappe.
Likhetene er mange. Ikke bare navnet, men begge var to ungjenter fra norske småsteder som fikk en unik sjanse til å erobre verden på hvert sitt vis. På andre forsøk har de begge maksimal internasjonal oppbacking fra deres plateselskap, og for begges del er fremtiden usikker. Begge har vært borte for lenge til at ny suksess gir seg selv. Det eneste som er forutsigbart i en platebransje med verdens minst trofaste fans er uforutsigbarheten.
Mest fascinerende er likevel ulikhetene mellom Norges mest kjente Lene'r, som i september gir ut plate med en ukes mellomrom. Lene Marlin har i de siste dagers intervjuer heldigvis avslørt en nyvunnet selvsikkerhet som hun ikke var i nærheten av i den forvirrende tiden rundt hennes første suksess. Hun har vokst til en mer komplett kvinne, bokstavelig talt, på de nye bildene. Det gjelder spesielt Anton Corbijns offisielle foto, hvor det skapes en nær mystisk Greta Garbo-aura rundt henne, noe som også står godt til det klassisk romantiske i Marlins tekster og ikke minst til mytebyggingen rundt Tromsø-jenta etter at hun forsvant fra rampelyset for tre år siden.
Dette skjøre bildet (som jo betyr image) sprenger navnesøster Nystrøm med begge knyttnevene i sine ferske fotografier som soloartist. Nystrøm fremstår som det moderne og seksuelt frigjorte, en blanding av vampete Christina Aguilera og beintøffe Lara Croft. Når den internasjonale pop-verden kun kjenner Lene Nystrøm som Barbie-jenta, må det å ta image-spranget opp til Lara Croft kunne sies å være som å hoppe etter Wirkola - uten ski på beina.
Den tidligere Aqua-stjernen befinner seg dessuten i en genre som musikkvitere hater og som garantert vil huske hvilket irriterende band hun kommer fra når hun endelig er klar med soloplaten sin. Dette - ved siden av at Lene Marlin også er en klassisk låtskriver - gjør at Lene Nystrøm ikke har et fnugg av troverdigheten som navnesøsteren har hos dem som først skal avgjøre hvor bra platene deres er. Noe av denne forutinntattheten har hun allerede møtt i mediene.
Det gjør ikke fallhøyden mindre at Nystrøm viser en unorsk tæl i snakketøyet der artistkolleger viser en forbilledlig, innstudert evne til å gjenta ydmyke fraser om forventninger og forhåpninger. Nystrøms gi faen-holdning til trender, musikkeksperter og øvrig moraliserende samfunnslag (hei igjen, Helga Hjetland, som mener Lene bør kle på seg!) viser uansett en tro på seg selv som pop-stjerner skal og må ha for å overleve i rotteracet som den internasjonale artistbransjen er.
Høsten vil vise hvem som sprekker først av porselenet og Poshe Lene. Forhåpentlig er de begge limt tilstrekkelig sammen en gang for alle.
|
|
| |
|
|
|
|
