|
|
| 12 September 2003 |
|
| Lene Marlin: «Another Day» |
| Source : Vg |
Lene Marlins artistkarriere har vært en eneste lang balansegang mellom mental sunnhet og galskap. Heldigvis synes hun å ha funnet punktet midt mellom disse ytterpunktene - likevekten.
«Another Day» viser oss en atskillig mer voksen - eller kanskje heller moden - Lene Marlin. Hun har et klart behov for å forklare seg, men gjør det uten å bli utleverende. Selvransakende, men ikke på en selvsentrert måte. Personlig, men ikke privat. Hun gir av seg selv, men blir aldri påtrengende.
«Another Day» er mer solid og jevnt bra enn oppsiktsvekkende. Det tar dessuten lengre tid å oppdage kvalitetene. Enkeltlåtene er ikke i utgangspunktet klare hits, men mangelen på klare singlekandidater (selv om tittellåten, «Whatever It Takes» og ikke minst «Sorry» holder i massevis!) tar Marlin igjen på helheten.
Melankolien, sårheten og nakenheten skaper en helt egen stemning som få er i nærheten av å skape gjennom en hel plate. Identitet er et annet ord for det. Dette er en identitet som er så sterk at produksjon og arrangementer klokelig nok er holdt i bakgrunnen. Det er selve låtene, og ikke minst Lene selv, som står i fokus.
Smertefullt
Med tanke på hva Lene Marlin har gjennomgått de siste fire årene i kjølvannet av debuthysteriet, finnes det nøkkellåter her. Ved et par anledninger skjuler Marlin det elegant bak et slør av kjærlighetspoesi, men på en låt som «Disguise» blir hun så direkte at det nesten gjør vondt. Teksten her er en ren terapeutisk øvelse fra en artist som fikk oppleve altfor mye altfor fort, og som ble tvunget til å trekke seg tilbake uten at hun egentlig ville det.
«Faces» er på sin side en sang skrevet i takknemlighet for gode venner og venninner som støttet henne i den vondeste perioden, mens «You Weren't There» anklager en ikke navngitt person for ikke å ha stilt opp (sangen åpner med ordene «She came home, just won the game», som kan spores tilbake til hennes debutplate, med tittel «Playing My Game»). Melodi- og spenningsmessig falt jeg aller mest for «Fight Against The Hours», som har rappet bassgangen fra U2s «With Or Without You», men platens sterkeste spor er likevel avsluttende «Story», med en tekst som tar for seg tabuet rundt selvmord på en grøssende måte.
Samme spor
Musikalsk følger «Another Day» i samme spor som forgjengeren. Blandingen av dempede ballader og akustiskbaserte midtempo-sanger, samt Lenes hviskende stemme og inderlighet, gjør dette til en naturlig forlengelse av debuten som kastet henne nærmest ufrivillig ut i en karusell som nesten tok livet av artisten Lene Marlin.
Men jeg antar at hun har lært denne gangen. At hun stiller bedre forberedt. Uansett - velkommen tilbake!
|
|
| |
|
|
|
|
