|
|
| 02 August 2003 |
|
| Når var det du brast, Lene? |
| Source : Vg |
— Jeg føler meg som en 14-åring på date for første gang, som stotrer og ikke får sagt det jeg vil si.
Av: BERNT JAKOB OKSNES
Hun smilte skjevt. Så i gulvet. Det var sent på onsdagskvelden, denne uken. Snart midnatt. Hun hadde sittet ved bordet og drukket et par øl.
- Jeg gjør det. Søren, jeg gjør det, sa hun.
Hun skulle komme ut av seg selv den kvelden. Hun hadde skydd scenen, skydd byen, menneskene, seg selv. I tre år og 185 dager. Det fikk holde nå. Hun reiste seg fra bordet, strenet mot barinnehaveren, den gamle vennen fra Tromsø, før hun sa:
- Er det greit at jeg tar noen låter? Mulig plateselskapet ikke vil sette pris på det, det er litt utenom planen. Men jeg har så lyst..
Hun tok av seg brillene. Gikk på toalettet for å sminke seg rundt øynene. Vi kunne studere hvordan Lene Marlin bygde seg opp for å møte verden igjen. Hun kom nå, med bestemte skritt, mot scenen. Som en mild bombe.
- Hei, jeg heter Lene, jeg har ikke spilt for noen på tre år. Jeg satt i baren her, og tenkte ....
Hun trakk pusten.
- Jeg tør ikke se på dere. Jeg er så sinnsykt nervøs. Så bær med meg. Kan dere?
Hun sang. Lene Marlin sang ut.
- I'm Sorry, sang hun. Etter tre år og 185 dager.
Hvor var det hun brast? Hvor var det hun sporet av?
Lene Marlin sitter i et rom og smiler, hun drikker kaffe fra en kopp det står Quiet Is The New Loud på.
- Hvor jeg spora av? For å være ærlig, det er så mye som er borte. Blåst bort. Jeg vet at jeg var både her og der. Men jeg husker ikke. Det er sort for meg. Om jeg var bevisst eller ikke, det vet jeg ikke. Uansett, det var veldig alvorlig. Alvorlig nok til at det har tatt denne tiden. Ting gikk bare unna uten at jeg visste. Der traff jeg den betongveggen.
- Er det en sykdom? En angst?
- En sykdom? Jeg vet ikke hva de kaller det. Jeg tenkte bare: "Nå orker jeg ikke mer. Klarer ikke mer. Stopp nå". Det kom til meg, disse vonde tankene.
- Når var du som reddest?
- Det er, som sagt, mange sorte hull her. Jeg klarer ikke å skille år en fra år to. Når du føler du mister kontroll, det er farlig, det er en følelse som ikke er god å ha i seg. Herregud, jeg var så urolig. Det var helt ute av min kontroll. Hadde jeg kunne sagt, "ja, jeg vil bli popstjerne". Men jeg ville jo ikke. Jeg hadde ikke peiling. Og ingen rundt meg. Jeg tror ikke vi hadde begreper.
- Ble du godt nok beskyttet?
- Vel, man kan være så godt forberedt man bare vil. Det er aldri det samme som å stå midt oppi det. Men den siste tiden av min reisevirksomhet....
Lene Marlin sier det rett ut nå.
- Jeg føler at jeg burde stoppet før. Jeg skulle ha sluttet tidligere.
- Når da?
- Nei, men det er ingens feil. Ingens skyld. Man kan gå over en grense eller to i seg selv. Men når man på et punkt går over den siste, blir veien tilbake forferdelig lang. Jeg kunne sikkert gikk ut en plate for to år siden. Det kunne blitt virkelig tragisk for meg. Og for mange andre.
Det var den uken hun passerte en million solgte plater at hun begynte å sprekke. Oslo Spektrum, 26. februar 2000. Hun hadde et slitent drag rundt munnen. Hun hadde tårer i øynene. Til tross for at hun satt der med fire Spellemanns-stauetter i fanget.
- Jeg ber om fred, for meg og mine. Jeg er så ufattelig, ufattelig sliten nå.
Dagen etter dro hun hjem. Det hadde bare skjedd en gang før i Tromsø Lufthavns historie at en person hadde blitt hentet i bil ute ved flyet. Lene orket ikke ankomsthallen. Tanken på massene, på oppstandelsen. Hun ble lurt inn i hjembyen bakveien hun ville bare feire brorens bryllup i fred hjemme.
- Det at jeg hele tiden jaktes på, skremmer meg veldig, sa hun. Hun skulle ta ferie i en måned. Den varte i tre år. - Jeg hadde en drøm i livet, å få platekontrakt. Nå drømmer jeg om å få bare en dag da jeg kan glemme alt. Jeg gledet meg veldig til å gi ut neste plate, men nå vet jeg nesten ikke om jeg tør, sa hun.
Hun var fanget. Det fantes ingen utveier lenger. Det endte hos psykologen.
- Det var jeg alene som oppsøkte hjelp. Når du har brukket en fot, du går ikke rundt og hinker på den foten. Men om du har litt surring oppe i hodet ditt...skal du ikke søke hjelp? Jeg er så utrolig glad for at jeg gjorde det. Det ble helt naturlig. Problemfritt. Ingen big deal. Det er dumt at det er så tabu, alt dette. Det virker i alle fall kjempebra for meg, og det er noe jeg vil fortsette med. For jeg får godt utbytte av det. Det er en slik god ventil å ha.
- Hvilken form for hjelp er det? Er det samtaleterapi?
- Vel, hva det innebærer å søke profesjonell hjelp, får folk tenke seg til selv. Jeg trenger ikke å fylle ut eller komme med noen klare svar her.
Lene Marlin sier hun har blitt såret noen ganger. Av rykter. Av ord.
- Jeg husker en debatt på radioen. Den handlet om meg. Det var en redaktør i en avis som sa "vi har krav på å vite hvorfor Lene Marlin ikke er her, hvorfor hun er borte". Jeg tenkte "kjære vene, du er en voksen mann, du må tenke selv at du ikke kan kreve noe sånt". For en stakkar. Jeg ble lei meg, det var sårt. Jeg er ikke flau over en eneste ting, jeg. Virkelig.
Det hadde bygd seg opp til storm i Lene Marlins liv.
- Har du en paracet? Jeg har skallebank, sa Lene Marlin. En dag i 1999. Hun trakk hatten ned over hodet. De sto på takene og hylte fra balkongene. Lene hadde fått politieskorte helt frem til en italiensk by hun ikke visste navnet på. Hun hev etter pusten, sa faen to ganger og gikk på.
Lene Marlin ble tvunget inn et nytt liv. Hentet rett ut av ungpikeværelset i Tromsø.
Hun var bare 18 år. "Hun kjemper innbitt for kontroll over eget liv", meldte en avis allerede uken før debutalbumet "Playing My Game" kom i mars 1999.
- Jeg er forberedt på alt. Men jeg er jo en evig pessimist, sa jenta. En dag dukket en advokat opp med en omfattende kontrakt til henne i storefriminuttet. Journalister møtte uanmeldt opp i klasserommet.
- Føler du at du har kontroll over livet ditt nå? ble hun spurt.
- Har man noen gang det? svarte Marlin. Februar, det skoleåret: "Tromsø-jenta Lene Marlin skal berge plateåret 1999 - for hele Europa, skriver Music&Media, Europas svar på Billboard, med store bokstaver. Lene Marlin, jenta som aldri hadde stått på en scene. Som ikke kunne en note. Det var som om vekten av forventningene presset luften ut av den spede kroppen.
- Jeg har problemer med å se meg selv i dette selskapet.
Og inne på skolen ble klasseforstanderen Hugo Markussen intervjuet.
"Hun sprang raskere enn gutta i klassen. Og når det ble for mye undervisning, kunne hun spille noen sanger for oss, som en terapi for klassen."
Det var en sen kveld like etter sommerferien i 1996 at Lene Marlin ble funnet. Hun satt på bussen fra Tromsø sentrum fordi faren ikke rakk å hente henne. Hun har fått spille inn noen sanger i NRKs studio. En mann kom bort til henne på bussen. NRK-journalist Egil Pettersen.
- Jeg har hørt deg. Og jeg har falt pladask for deg, sa han. Og kunne han få sende demokassetten til en venn i et plateselskap?
Per Eirik Johansen, Virgin Records, trengte et halvt minutt på å gjenkjenne en juvel.
Et år senere ringte Lene Marlin på døren hjemme hos NRK-journalisten Pettersen. Hun sto på trappen med en bukett gule tulipaner. For å takke.
- Jeg håper du vil takke meg om noen år, også. Jeg håper at jeg ikke har vært med å legge føringer for noe du ikke vil være like glad for i fremtiden, sa han.
Han visste ikke hvilket poeng han hadde.
- Jeg ble usikker. Hvis jeg smilte til folk, fryktet jeg de skulle tro at jeg var så fornøyd med meg selv. Hvis jeg ikke smilte, var jeg redd de tenkte på meg som er overlegen, forklarer hun.
"Lille meg" kalte hun seg. 160 centimeter. - Jeg er en liten jente på 18 år som er opptatt av ting som andre 18-åringer. Bli russ, fullføre skolen og se på Mandagsklubben på TV. Det eneste jeg vil er å ha det gøy. Og jeg vil ikke snakke om sangtekster, politikk, religion og... kjærlighet.
Hun ville ha grep om livet, over musikken som lages, om hva som blir sagt av henne og om henne. I miljøet sa de at hun kunne være en hard negl. At hun var kontrollfreak. På den tiden kunne Lene Marlin tusle inn på hotellrommet i Oslo, skru på alt lys, sjekke skapene, titte under sengen, inn på badet, det er en uvane hun hadde, sa hun, å frykte for at noen skulle være der.
- Det virker så fjernt, sa hun. Lene Marlin gjentok det som et mantra. Hun satt på gigantiske The Point i Dublin. Hun satt og holdt hardt rundt MTV Awards-statuetten som hun hadde fått som beste nordiske artist. Der ute i korridoren blunket Bono til henne. De sto i ring rundt henne, journalistene.
- Er du lykkeligere nå enn før? spurte en italiener.
- Vel, når man sitter alene på et hotellrom i Spania, og har arbeidet 32 timer på to dager, da ønsker man seg bare hjem. Eller det å sitte på et rom i Zurich en lørdagskveld og snakke med vennene mine hjemme før de skal på byen, mens jeg må legge meg fordi vi skal til et annet land klokken fem morgenen etter...
Til jul det året, i 1999, hadde Lene Marlin tjent nesten 21 millioner kroner. Året før sto hun oppført med 22 900 kroner i inntekt.
- Jeg har tatt avgjørelser jeg ikke hadde trodd jeg skulle ta før jeg var 30 eller 40.
Det skulle bare bli større. Lene Marlin debuterte på 6. plass på hitlisten i Storbritannia.
- Herregud. Nå er vi Champions League, utbrøt platedirektør Johansen.
- Jeg tør ikke si noe om framtiden, men jeg synes på mange måter at ting sier seg selv akkurat nå. Vi kunne sendt henne verden rundt i ett år. De er helt desperate etter henne, kommenterte han.
Til og med lederartiklene i avisene handlet om Lene Marlin nå.
"Vi kan bare vente i spenning på hvilken ny grense hun kommer til å sprenge. Det finnes ikke lenger noen begrensninger for henne".
Det var nettopp det det gjorde.
For det var alle som slåss om henne nå.
"Lene Marlin har et støtteapparat som ikke er opptatt av annet enn å melke den kua de er satt til å passe på", freste lokalavisa Nordlys på kommentarplass, etter å ha fått nei på en henvendelse. "Hennes støtteapparat har blitt et frastøtningsapparat. Det virker som de har plassert henne i et akvarium, der hun skal distanseres fra den virkelige verden". For NRK Troms sprakk det også, etter at hennes managere takket nei til å la henne stille i Sommeråpent.
- Dårlig gjort. Vi oppdaget jo henne, klaget NRK.
Lene var ikke lenger en svane, men en spurv blant gribber. Hans Olav Grøttheim, Lenes høyre hånd og musikalske pappa i Virgin, kunne lette litt på trykket denne uken.
- Det er ikke så mange redaktører jeg ikke har bedt dra til helvete i løpet av disse årene. Jeg har veldig mye dårlig å si om medias omgang med Lene Marlin.
- Vær glad og ikke bry deg så mye om hva andre sier om deg, hadde den fallende Spice Girls-stjernen Mel C å prøvd å berolige med noen måneder før. På den tiden visste Lene Marlin knapt hvor hun bodde.
- Jeg kan ofte sitte på flyet uten å vite hvor jeg skulle, fortalte hun.
Hun kunne besøke 29 byer på 14 dager.
- Jeg tror ikke det er folk som skuffer meg, jeg tror det er jeg som skuffer meg. Noen dro disse linjene hjem. For å vise hvor hinsides alt var. Hun vokste opp i sokkeletasjen i et blått i hus langt inne i trange Ullsfjord. Ved Stordalstrand, hvor det er seks hus og hvor ingen mobiltelefoner når frem.
I baksetet av en bil som for gjennom Tokyos gater, mai 1999, mumlet hun:
- Jeg tror aldri jeg kommer til å bli helt vant til dette livet.
Hun tjente rundt 92 000 kroner dagen nå. Mens Marlin satt på hotellrommet og leste rettslære, rullet royalty-taksameteret.
Hun var jo bare Lene M. Pedersen. En enkel drabantbyjente som spilte litt fotball og trente tae-kwon-do og som likte harde spill på Playstation og filmer av Nicholas Cage og som samlet på bamser. En sart sjel, en skårunge i popverdenen. Ungjenta hadde vært som en trykkoker, boblende av uforløst musikk. Hun har fått alt ut igjen nå.
Lene Marlin normal sitter der, snakker fort, klarer ikke å feste blikket noe sted, det vandrer, før det treffer. Og det er da hun holder denne lille talen.
- Jo, jeg er ikke politiker, jeg er ikke kongelig, jeg har ikke kommet tilbake for å styre landet. Jeg skal bare lage litt musikk. Ikke mer hokus pokus. Jeg skal ikke fordele skattepenger eller bygge veier, jeg skal ikke bære noe ansvar. Derfor har jeg litt problemer av og til. Folk sier at jeg må akseptere litt snusing på livet mitt. Men nei, jeg vil ikke akseptere det. Er jeg naiv nå, forresten?
- Nei...
- Godt.
Lene Marlin ler høyt, og så sier hun takk.
|
|
| |
|
|
|
|
