|
|
| 10 June 2005 |
|
| Lene Marlin: «Lost In A Moment» |
| Source : VG |
Lene Marlins tredje plate griper for lite, også tekstmessig.
Lene har åpenbart ikke lenger behov for å komme med et budskap. Livet og spesielt karrieren synes for lengst å være i vater igjen etter en turbulent start.
Akkurat det oppgjøret ble hun øyensynlig ferdig med på foregående «Another Day», for «Lost In A Moment» inneholder kun generell kjærlighetspoesi, riktignok helst av den ulykkelige sorten. Heller ikke hennes venninnes død (albumet er dedisert henne) har trigget en dypere bunn i låtene, i alle fall ikke ennå.
Når denne brodden blir borte, blekner også mye av Lene Marlins magi. Hun vinner på en helt særegen, melankolsk identitet i stemmen sin, men selv ikke denne, samt StarGate-guttas åpne produksjon, makter å fjerne det likegyldige i sangenes ofte monotone og spenningsløse midtempo-avhengighet, hvor et par av låtene fremstår som avleggere fra Stings nittitallsperiode. Mer rocka er Lene definitivt ikke blitt.
«Lost In A Moment» mangler i det hele tatt de umiddelbare kvalitetene til debuten «Playing My Game», og den mangler kantene og overraskelsene fra «Another Day». Sånn sett kan det være aktuelt å reise et spørsmål om platen kommer for tidlig og er et forsøk på å dekke over den langt fra forventede innflytelsen «Another Day» hadde på europeiske hitlister i forhold til debuten. Den nye singlen «How Would It Be» debuterte dessuten kun på 16.-plass i Italia, som i utgangspunktet har vært ville etter Lene.
Platens beste spor kommer som nummer to og heter «All I Can Say» - bittersøt i alt sitt vemod - men det er først når lydbildet åpner seg i andre halvdel at vi får de beste glimtene, nemlig de to flotte balladene «When You Were Around» og «It's True». Først der tangerer Lene den nakne sårbarheten som var så sterkt til stede forrige gang. Men det skjer for sjelden her. «Lost In A Moment» er på ingen måte fullstendig anonym, men den griper dessverre heller aldri ordentlig tak i deg.
|
|
| |
|
|
|
|
