|
|
| 14 December 2004 |
|
| Hjemmeseier for Lene |
| Source : Nordlys |
Tromsøhallen
Publikum 2100 + gjesteliste
Foran scenekanten står nesten et kvart titusen publikummere. Salen er mørklagt. Så plutselig tennes sølvfargede spotlights. Bassen dundrer ut fra høyttalerne.
Og så kommer hun. Jenta som hele Tromsø har ventet å se på en scene i byen. Den første konserten på hjemmebane siden hun slo gjennom for snart sju år siden. Endelig er hun hjemme. Det er klart for fest.
Med fullt band i ryggen åpner hun med Sitting down here. En heftig start, hvor hun får med publikum fra første sekund.
– Dette er vanvittig bra, dere aner bare ikke, sa hun og tråkket selvsikkert rundt på scenen.
Etter denne rå starten kom låten Sorry. En sang som absolutt ikke ble gjennomført med samme kvalitet som åpningslåten. Det massive bandet leverte et sound som gjorde at stemmen hennes druknet. En stemme som på denne låten for øvrig tidvis var småsur. Stemmen hadde samme labre kvalitet på settets neste låt, Another day.
Men så snudde trenden. Lene Marlin har blitt varm i trøya, og hun gjør en vakker framføring av Fight against. Og når de siste tonene forlater scenen, gjør Lene det samme. Et øyeblikk seinere dukker hun opp mellom alle publikummerne, hun går gjennom folkemassen og blir møtt av en ellevill jubel og massiv klapping.
Hun tar plass på en barkrakk på en mini-scene midt i lokalet. My Love synger hun og rundt henne står de 2200 publikummerne. Det er helt stille. Så stille at man kunne hørt en knappenål falle.
Men det er heldigvis ikke slike lyder man må ta til takke med. For Kroken-jenta synger klokkeklart. Med sin akustiske gitar er hun slik vi vil ha henne. Sjarmerende og personlig. Men det ble med denne ene låten før hun returnerte tilbake på hovedscenen.
Hun avsluttet med den velkjente Unforgivable Sinner og tromsøværingene synger med på både vers og refreng.
– Æ e så fornøyd, roper Lene Marlin ut i salen idet hun forlater scenen. Og etter applausen å bedømme hadde publikum fått det de var kommet for å høre.
|
|
| |
|
|
|
|
