|
|
| 08 December 2004 |
|
| Da Marlin ble født som artist |
| Source : VG |
Det har i sannhet vært et langt og vanskelig svangerskap, men forløsningen gikk rimelig greit da Lene Marlin omsider kom ut av den lange og mørke tunnelen og sto ansikt til ansikt med publikum.
Og det låt bedre enn vi alle hadde grunn til å frykte, da Marlin og det kompetente bandet åpnet den midte avdelingen med «Sitting Down Here».
Marlin var nok litt rusten og ustø, men hun så ut til å hygge seg på scenen og la like godt i vei med en nokså pompøs utgave av triste «Sorry», som i likhet med det aller meste av låtmaterialet vinner på sine åpenbare melodiøse kvaliteter.
En av oss
Marlin pratet entusiastisk i vei midtveis og lettet hjertet sitt om hvor utrolig, fantastisk, deilig, ubeskrivelig og vanvittig det var å opptre foran et stort publikum.
Høydepunktet kom under «My Love», hvor bandet dro i gang sangen uten at Marlin var å se noe sted, inntil hun plutselig åpenbarte seg midt i salen. Og der satt hun, mutters alene, med kassegitaren og sang sårt med innlevelse og følelse mens folk klinte seg uhyggelig tett inntil podiet.
Det var nakent, intimt og uhyre blottleggende, men Marlin demonstrerte at hun er en av oss, en artist av kjøtt og blod, som våger å blottlegge seg foran et stort publikum.
Niks, det var langt fra perfekt, men Marlin vant publikums hjerter og sympati på en kveld hun ikke kunne unngå i lengden - om hun skulle kunne overleve og fortsette som artist.
For det var vel ikke så farlig, var det vel, Lene Marlin. Kom deg ut på veien igjen - så snart som mulig.
|
|
| |
|
|
|
|
