Lene Marlin Italian fan-club
Press Review
Versione italiana   English version

 Home page


 News
 Pictures
 Agenda
 Charts
 Press Review
 Biography
 Discography
 Lyrics & Tabs
 Diary & Chats
 Audio & Video


 Guestbook
 International Forum
 MySpace
 Chat
 Support Lene
 Download
 Polls
 Site Search
 Links


 Staff/Contacts
 History
 Experiences

05 December 2004
- Jeg har gjort unna det der med kriser
Source : Vg
- I mitt hode innbiller jeg meg ofte at jeg er eldre enn jeg er. Det gå'kje an at jeg er bare 24. Det gå'kje an!

Hun var skoleelev på dagtid og popstjerne i fritiden. Det ble ingen fritid. Det ble ingen ungdom. Lene Marlin har akkurat fortalt om første gangen hun hørte sin egen låt på radio. Klokken var ti på tolv. Det var lørdag, og hun skulle ta bussen til byen for å møte en venninne. Hun husker det presist. For akkurat da spilte de «Unforgivable Sinner».

- Jeg satt på bussen med det største gliset, ler Lene.

Hun var 17 år, og det var begynnelsen på et helvetes eventyr.

- Jeg var så uskyldig som jeg kunne bli. Jeg får aldri den tida igjen. Men jeg har det litt sånn nå, faktisk!

Fredag kveld gikk hun på scenen i Stavanger sammen med Bertine Zetlitz og Morten Abel.

Etter 2,2 millioner solgte plater og syv år som internasjonal popstjerne gjorde hun det med den unike følelsen av jomfruelig forventning.

Vi møtes på kafé i Bygdøy allé litt tidligere i uken. Lene sier at hun gleder seg og ser akkurat sånn ut.

- Jeg er litt overrasket over det. Jeg trodde jeg skulle være i full oppløsning nå. Men panikken er ikke kommet. Korsen ska du ha å drikke?

Hun er energisk. Stort smil. Nysgjerrige øyne.

- Har du forandret deg?

- Jeg flyttet aldri hjemmefra, svarer Lene.

- Den dagen jeg var ferdig på skolen, dro jeg bare av gårde og kom aldri tilbake. Det er klart jeg har forandret meg.

Hun forteller om absurde situasjoner. Om det siste året på gymnaset, hvor hun liksom var skoleelev på dagtid og popstjerne i fritiden. Det ble ingen fritid. Det ble ingen ungdom.

- Jeg gikk fra å være fullstendig anonym til noe helt annet. Det året skjedde alt. Alt!

Hun fløy til Oslo hver fredag kveld for å lage plate. Tilbake til Tromsø hver søndag natt.

Hun fløy til Japan og gjorde intervjuer fra morgen til kveld ti dager i strekk. Og tilbake til Tromsø for å ha prøve i norsk.

- Jeg tror aldri jeg hadde klart det igjen. Men jeg fikk en helt spesiell energi.

Hun bodde på Grand Hotel fra den dagen skolen sluttet («Jeg tror jeg prøvde alle rommene der!»). Tristheten kom langsomt snikende. Hun flyttet inn hos en dame i plateselskapet.

Tre måneder etter russetiden kjøpte hun leilighet selv. Med egne penger.

- Jeg måtte slå rot et sted, sier Lene.

- Jeg flyttet inn med to kofferter. Det var alt jeg eide. Jeg ringte mamma og spurte: «Hva skal jeg ha?». Dro på Smart Club og kom ut med en pute, en dyne og en six-pack med Budweiser. Dro på IKEA og var der syv timer den første gangen og fem timer den andre. IKEA er bra! Vi hadde ikke sånt i Tromsø.

Hun snakker fort og ivrig og med hele kroppen og hele ansiktet. Kaffen blir kald uten at hun rekker å smake. Hun avbryter seg selv med små, rungende latterkuler og vantro oppsummeringer av typen: «Selv jeg klarer ikke å fatte alt. Hva skjedde? Hvordan havnet jeg her!?»

- Det er viktig å sortere ut ting. Tenke over ting før du vandrer videre. Jeg måtte venne meg til vanlige dager da ingen hadde lagt planer for meg, sier hun.

- Det var da jeg ble borte. Jeg ble helt tom til slutt. Jeg ville bare trekke for gardinene og ikke tenke på noe.

Hun ble gitt ut i England mens hun gjemte seg. Lene forteller at folk lurte på om hun virkelig fantes.

«Fins ho, egentlig?» ler hun. Det har hendt at hun har lurt selv.

- Men jeg fant meg selv på veien. Ting er falt på plass. Det er derfor jeg er så fornøyd.

Hun ble borte omtrent da platesalget passerte den første millionen. Forsvinningen tok tre og et halvt år, fra Spellemannprisen i 2000 til lanseringen av «Another Day» i 2003.

- Jeg kunne ikke kommet med ny plate før jeg gjorde. Jeg måtte helt opp på beina før jeg kunne komme videre, sier hun.

- Mye godt er borte fra minnet. Jeg ville bare hvile og glemme alt. Jeg hadde ikke behov for å være artist. Jeg ville ha glede med det jeg gjorde. Det er når gleden blir satt i system, at den «fader» ut.

Hun snakker om alle de gangene hun satt alene på et hotellrom klokken ti om kvelden og skulle opp klokken fem, mens venninner ringte fra fest. De venninnene som noen måneder tidligere hadde sittet på rommet hennes og valgt favorittlåter blant det hun hadde skrevet. De eneste hun hadde spilt for.

- Jeg var så glad for at de ringte, men det var samtidig så utrolig sårt. Jeg følte at «Jeg får jo ikke med meg noen ting».

- Hva har du lært?

- Jeg vil ikke at alt bare skal rase av gårde og så ha oppsummeringsmøter etterpå. Jeg vil ha hverdager innimellom det her.

- Ville du gjort alt om igjen?

Hun svarer ikke. Fikler med håret og forsvinner. Fordøyer. Som om hun der og da tar stilling til livet sitt.

- Selvfølgelig, sier hun til slutt.

- Selvfølgelig ville jeg gjort det igjen! Det er mye jeg skulle vært foruten.

Men det livet jeg har i dag, er kommet på grunn av det. Selv med hele pakka ville jeg tatt det. Fordi jeg kom ut av situasjonen som var så kjip.

Jeg tenkte i en periode at «Dette skulle jeg aldri gjort». Jeg spurte meg selv «Hva i helvete tenkte du på?». Nå skulle jeg bare ønske det gikk saktere.

- Er du stolt over deg selv?

- Jeg er overrasket over meg selv, iallfall.

Hun tenker seg om igjen.

- Ja, selvfølgelig er jeg stolt av det jeg har gjort. Men det er rart å si. For det er jo litt uvirkelig fremdeles.

- Du fikset det?

- Jeg måtte bare gi opp å gjøre alle fornøyd.

Jeg tror man må følge sine egne mål for suksess, ikke andres sine. Så lenge du selv er fornøyd, må det være nok.

- Det er vanskelig å komme dit?

- Ja, men jeg føler at jeg er der litt nå.

Lene var kommet dit den høstkvelden i fjor da hun reiste seg fra stolen, lånte en gitar og spontant spilte to nye låter i baren Frognerveien 6 i Oslo.

Det var hennes uavhengighetserklæring.

- Med hånda på hjertet: Det var ikke planlagt, forsikrer hun.

Det var kvelden før 25 intervjuer. Platelansering. Offentlighet for første gang på tre og et halvt år. Hun ringte venninnene. Ville ta noen øl. Et band spilte. Lene fikk lyst. Det føltes riktig.

- Og det var et vanvittig kick. Jeg var helt skjelven etterpå. Hoppa hjemover. Først var jeg nervøs. Etter den første låten var det så bra at jeg måtte ta en til. Etter den andre var det så overveldende at jeg ikke klarte mer.

Lene Marlin er et selskapssykt, sosialt dyr.

- Det er en ensom greie å være soloartist, sier hun.

Lene må møte folk. Samtidig er hun blitt redd for å ta nye mennesker inn i livet.

- Jeg er 24 år og står på trygg økonomisk grunn. Det er et vanvittig privilegium. Men det betyr veldig lite hvis jeg ikke har noen å dele det med. Du kan ha hus til 15 millioner, men det er ingen vits hvis du sitter der alene. Jeg har frihet til å gjøre det jeg har lyst til. Og det er jeg sjeleglad for.

- Hva gjør du når du koser deg?

- Det er koselig bare å gå ut og møte folk på bar eller kafé. Eller bare være hjemme og se film eller ha middag med venner.

- Lager du mat?

- For å si det sånn: Det er noen pizzaleveringssteder som har tjent mye penger på meg. Trikset er å invitere venner og lage middag sammen med dem.

Hun kan ikke noter heller. Da hun ville ha celloarrangement under Nobelkonserten, måtte hun synge det inn på disc og få det skrevet ned. Hun lærte seg å spille gitar på egen hånd. Og fant opp noen grep underveis.

- Nå har jeg så vidt begynt å spille piano. Som om jeg trengte mer trist stemning i låtene mine! Jeg burde begynt med trompet!

Hun legger hodet bakover og ler.

- Det er mye glede i en melankolsk sang?

- Jeg har mye glede av å skrive dem iallfall. Og mange låter skriver jeg bare for meg selv.

- Så du har skuffen full av hemmelige gladlåter!?

Lene hikster nesten i latter.

- Jeg har prøvd å skrive når jeg er veldig glad, men det blir bare babbel.

Hun sier at hun aldri har hatt det så bra som nå. Det føles iallfall sånn.

- Jeg har gjort unna det der med kriser. Nå skal jeg gli glatt over å bli 30 og alt det der. Når du er kreativ, har du en større kanal ut enn andre folk. Men det betyr også at du tar inntrykkene innover deg mye sterkere.

Det handler egentlig bare om å forsone seg med det.

 
 


Archive
(English)
Back to the
Press review in English



Archive
(Norwegian)
Back to the
Press review in Norwegian