|
|
| 27 December 2003 |
|
| Alene Lene |
| Source : Daglabet's "Magasinet" |
Lene Marlin (23) sier hun er blitt paranoid av suksessen. Men ryktene bare ler hun av.
- HAN KALTE MEG for en jævla bortskjemt drittunge!
Lene Marlin forteller om sitt første nettmøte etter comebacket i september. Hun fikk 1757 spørsmål. Det kom takk og skryt fra Røros til Roma. Men et spørsmål skilte seg ut:
«Kan du lage noe annet enn sentimentale sippesanger? ... Er så jævlig lei av sytinga og klaginga di! Forbannet være den idioten som dro deg fram i mediesøkelyset igjen, og enda mer han som ga deg platekontrakt! ... Går det ikke an at du en gang lager en gladsang? Med den lønna du sikkert har burde du hatt noe å smile for, din utakknemlige drittunge!»
- Det var jo fantastisk. Jeg måtte jo svare, sier Lene og smiler.
- Hva svarte du?
- At jeg beundrer mennesker som bruker tid og krefter på å irritere seg over sånt. Og jeg anbefalte ham å høre på «The Darkness» for å få humøret opp.
- Tror du mange oppfatter deg som sytete?
- Jeg føler ikke at jeg driver og syter. Jeg er ufattelig privilegert. Men jeg skjønner godt at enkelte ting kan ha blitt misoppfattet.
DET ER GÅTT fem måneder siden Lene Marlin kom tilbake i rampelyset. I tre år og 186 dager hadde hun holdt seg unna.
Nå var endelig plate nummer to klar. Det var tid for norgeshistoriens mest omtalte comeback.
Torsdag 31. juli ventet 25 radiostasjoner. Det var kaos. Alle lurte på det samme: Hvor hadde hun vært alle disse åra? Hvorfor sloknet plutselig popkometen som solgte 1,8 millioner plater?
- Det ble litt mye. Jeg fikk behov for å trekke meg tilbake og tenke litt, sa hun til NRK P1.
- Jeg kan vel være ærlig og bekrefte at jeg oppsøkte profesjonell hjelp, sa hun til P4.
- Den første tida bare sov jeg. Det var godt å sove litt, sa hun til NRK Petre.
- Jeg er en del erfaringer rikere, vet mer om hva det går i. Derfor føles det tryggere nå. Denne gangen er jeg litt klokere, sa hun til NRK Tromsø.
LENE MARLIN ER forkjølet. Hun kaster et hvitt skjerf over den hvite genseren, og forbanner at hun gikk tom for c-vitaminene hun kjøpte i England. Her, i plateselskapets lokaler, henger det store plakater av en jublende Robbie Williams, en smilende Morten Abel og en mutt Lene Marlin. Men så er da heller ikke hennes siste album ei hurraplate. Det handler om sorg, savn og vanskelig kjærlighet.
- Den glade musikken overlater jeg til andre, så tar jeg meg av den litt mer triste. Jeg er veldig tankefull, og kan godt forstå at folk tror jeg er trist. Det er naturlig at folk tenker jeg skriver om mitt eget liv.
- Spesielt med tekstlinjer som «I'm okay, I really am now/ Just needed some time to figure things out»?
- Det er umulig å leve 23 år uten at det påvirker det du skriver om, men det kan være om hvem som helst. Jeg elsker når folk kommer og sier «jeg driter i hvem du synger om, men jeg føler at det er om meg».
- Du ser ganske trist ut når du synger?
- He-he. Mange lurer på hvorfor jeg ikke smiler i videoen til «You Weren't There». Er det en låt jeg vil smile til? Nei. Men, klart; da jeg spilte den i Verona foran tusenvis av gale italienere, klarte jeg ikke la være å smile.
I HØST HAR Lene vunnet over frykten for scenen. I Verona spilte hun foran 20 000 publikummere og åtte millioner tv-seere. Hun spilte live på Nobelkonserten i Oslo Spektrum. Albumet «Another Day» har totalt solgt i overkant av 450 000. Skeptikerne sammenlikner tallene med millionsalget av debutalbumet, mens Lene tar det helt med ro. Hun er bare glad for at folk fortsatt husker henne.
- Det er helt fantastisk. Jeg blir glad langt inni magen av den gode responsen. Tenk at de husker meg i Italia? Det er folk som har trykt opp T-skjorter, og som skjelver når de holder rundt meg. Det er da jeg tenker: «Det è jo bare mæ!» Det er veldig rart.
- Hvordan har det siste halvåret vært?
- Jeg er utrolig fornøyd. Med den forrige plata skjedde det så mye på kort tid, at jeg ikke rakk å reflektere over det før jeg måtte videre. Jeg har glemt utrolig mye fra det som skjedde.
- Hva da?
- Før kunne jeg ikke skjønne hvordan folk kunne prestere å si at de ikke husker hvilket hotell de har bodd på. De ordene har jeg spist i meg. Jeg har vært i Paris sikkert femten ganger, men bare sett Eiffeltårnet i fem minutter. Jeg husker ikke steder. Bare flyplasser, tv-studioer, hotellrom og intervjuer.
DEN ENORME SUKSESSEN har satt sine spor. Før Lene Marlin gikk ut av døra si denne dagen, skannet hun området rundt leiligheten. Det er nærmest blitt en hobby å organisere ferier og flytting forå unngå den meste kjendishungrige pressen. Hun er fortsatt skeptisk til å stifte nye bekjentskaper.
- Det er sikkert noen jeg burde gitt bedre sjanse til å bli kjent med. Men jeg har vært redd for å knytte til meg noen.
- Er ikke det trist?
- Kjempetrist. Men det har sine grunner. Etter diverse tipstelefoner for ingenting blir du paranoid.
- Er du blitt det?
- Jeg er en paranoid person. Absolutt. Noe er god paranoia, mens andre deler kunne jeg godt klart meg uten. Jeg vet jo at det ikke sitter fotografer utenfor huset mitt hver dag, men det har skjedd.
- Er du blitt flinkere til å takle oppstyret nå?
- Ja. Eller det spørs hva som kommer. En vet aldri. Selvfølgelig kan jeg bli såret. Men det er også mye morsomt. Jeg har ledd mye over ryktene om hva som var grunnen til at jeg var borte i nesten fire år.
- Hva er det tre ryktene som har moret deg mest?
- At jeg var blitt borte på grunn av voldsomt kokainmisbruk. At folk har sett meg på steder hvor jeg aldri har vært. Og ikke minst at jeg ifølge ryktene om graviditet minst skulle hatt ti barn.
- Hva er det siste ryktet du hørte om deg selv?
- Det har vært litt dårlig i det siste.
- Hva med det at du er blitt sammen med gamlekjæresten Stian Barsnes Simonsen?
- He-he. For å si det sånn har jeg ifølge ryktene hatt utrolig mange kjærester. Også gamlekjærester jeg ikke har sett. Men jeg sier aldri noe om privatlivet mitt. Aldri. Det er ikke noe svar å få.
JO MER KJENT Herborg Kråkevik ble, jo lenger oppi uren, luren ble gården hun kom fra beskrevet. Sånn er det også med bygda Stordalstrand helt innerst i bunnen av Ullsfjord. Det var her Lene Marlin Pedersen bodde sine første tre år, før familien flyttet inn til Tromsø. Det er ikke måte på hvor øde og forlatt Stordalstrand er blitt i omtale av Lene Marlin.
Artisten har fredet både hjembygda, mora, faren og den fem år eldre broren.
- Jeg svarer ikke på private spørsmål. Jeg gir nok av meg i musikken, sier Marlin.
DET VAR FORELDRENE som ga datteren gitar da hun fylte 15 år. To dager før sommerferien 1996 hentet Lene en gitar fra musikkværelset på Tromsdalen videregående skole, satte seg på gangen og spilte en sang hun hadde laget sjøl. Elevene stoppet opp. Dagen etter spilte hun den på skoleavslutningen.
Ryktet om den talentfulle, blonde, lille på 160 centimeter nådde NRK Troms. Hun spilte inn en demo, en journalist likte det han hørte og sendte den videre til en venn i et plateselskap.
Vennen var Per Eirik Johansen, som da var norsk sjef på Virgin Records. Etter et halvt minutts gjennomhøring hadde platedirektøren hørt både gull og platina.
22. mars 1999 kom debutplata «Playing My Game». Russejenta var bare 18 år og ble popstjerne over natta.
- Dagen etter jeg var ferdig på skolen, bar det rett av gårde. Jeg flyttet egentlig ikke hjemmefra, det bare ble sånn. Jeg hadde tenkt å ta et år fri, finne ut hvajeg ville bli og reise. Jeg reiste jo mye, men det var jo ikke helt som planlagt, sier Lene.
Hun debuterte på 6. plass på hitlisten i England. Hun var stjerne i Italia, elsket i Japan og fikk MTVs pris som beste nordiske artist. Fire priser på norske Hitawards. Hun solgte ufattelige 1,8 millioner av den første plata. Hun ble kjæreste med tv-helten Stian Barsnes Simonsen. Det var et ufattelig år.
Til jul 1999 hadde hun tjent nesten 21 millioner kroner. Året før sto hun oppført med 22 900 kroner i inntekt. Da hun fortsatt hadde adresse Tromsø, skattet hun nesten et helt kulturbudsjett til hjembyen.
OSLO SPEKTRUM, 26. februar, 2000: Lene Marlin sitter i salen med fire Spellemannpriser i fanget. Hun smiler tappert. Hun har tårer i øynene. Det var ikke bare gledestårer. Dagen etter reiste hun hjem til brorens bryllup i Tromsø. For andre gang i Tromsø lufthavns historie ble en person hentet i bil ute ved flyet. Lene Marlin orket ikke tanken på pressen som ventet i ankomsthallen.
- Jeg vet det var dårlig timing, men jeg var så ufattelig sliten. Jeg ville ikke bli tatt bilde av, jeg ville bare være med i min brors bryllup. Den uka var helt galskap. Det var da jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe, sier Lene Marlin.
Planen var å ta ferie i en måned fra artistlivet. Lene Marlin ble borte i 42 måneder.
Det var aldri snakk om når hun skulle komme med ny plate. Det var om det skulle skje. Det var først i fjor sommer hun kjente at hun begynte å bli klar. Hun vasket, og på radioen ble det spilt en kjent låt. «Det var Lene Marlins hitsingle fra 1999. Når jeg hører den låten, kjenner jeg at jeg savner henne litt,» kvitret programlederen. Da sto Lene Marlin med vaskekluten i hånda, smilte, og tenkte at det var jammen hyggelig sagt. Hun følte seg sterk nok til å vende tilbake.
- Har du noen dager angret på comebacket?
- Nei. Ikke så lenge jeg kan nyte øyeblikkene og ha det gøy. At ting går i et tempo som gjør at jeg kan ta noen dager fri, være litt hjemme.
Nå er ting harmoniske, ja, rett og slett gode.
- Søker du fortsatt hjelp?
- Ja, men på en annerledes måte. Psykologer kan brukes til forskjellige ting. Det er en deilig ventil å ha, selv om du bare sitter der i pur glede. Du går til en tannlege om du har vondt i tennene. En kiropraktor om du har vondt i ryggen. Det er helt naturlig at du søker hjelp om du har problemer på andre områder.
- Har det vært vanskelig å snakke om nedturen?
- Nei, men jeg fikk jo nesten prestasjonsangst. Hva ventet folk jeg skulle si? Man kunne jo få inntrykk av at jeg hadde bodd i en hule i fire år, og bare lusket rundt på natta. Men nå er det ikke mer å prate om, det er ikke noe hokuspokus. Men jeg får jo med meg ting som skrives om meg.
- Blir det en vane?
- Jeg vet jo hva som er sant, men det er verre for folk som er rundt meg. Det lages jo overskrifter på det mest utrolige. Ting som ikke trenger å være i nærheten avsannheten.
- VG lurte på hvor du var på avslutningsnummeret etter Nobelkonserten?
- Det var helt komisk. Jeg var der, jo! Jeg sto med bandet mitt og Cardigans helt bak på scenen. Men hva så om jeg ikke var der? Er det verdt et to siders oppslag? Jeg blir så oppgitt. Men ingenting overrasker meg lenger.
- Har du overrasket deg selv denne høsten?
- Kanskje ikke overrasket, men jeg er glad for at jeg evner å si nei, og være involvert i min egen timeplan. Vi kunne ha reist som gale og jobbet steinhardt med en gang plata kom ut, men så vært dødsslitne etter et halvt år. Det er jeg ikke interessert i.
Nå gleder jeg meg til et nytt år, og til å jobbe sakte, men sikkert mot flere land.
- Blir det noen plate nummer tre?
- Jeg håper det. Opplevelsen med plate nummer to har vært veldig bra, og det gjør at plate nummer tre ikke er så veldig langt unna.
- Du har tjent veldig mange penger?
- Ja, og jeg ser på det som et vanvittig privilegium.Det er helt utrolig at jeg kan drive med dette, og leve godt av det.
LENE MARLIN NYTER suksessen, men forbanner likevel fokuset på henne som person. Da blir hun sint.
- Om noen stikker kameraet i ansiktet på meg klokka to om natta, blir jeg rasende. Jeg har høylytt skjelt ut en fotograf på flyplassen i Tromsø, etter han tok bilder av meg da jeg kom fra flyet, sier Lene Marlin. Hun setter fra seg kaffekoppen og knytter neven rundt skjerfet:
- Noen har en merkelig tanke om at kjente personer skal finne seg i alt. Det er mangel på respekt og vanlig folkeskikk. Jeg forstår det ikke. Og i sånne situasjoner kan jeg bli utrolig forbanna og komme med noen gloser du helst ikke vil høre.
- Skulle du ønske du ikke var så kjent?
- Jeg har opplevd ufattelig mye som jeg ikke ville vært foruten. Men i høst valgte jeg å være ærlig, og ville si en del ting jeg ikke er flau over. Om det blir oppfattet som om jeg er en bortskjemt drittunge, så ok. Det er mye i media jeg kunne kommentert, men har valgt å la være.
Det verste var det med den prisen i Tromsø, sier Marlin. For første gang leter hun etter ordene, flakker hun med blikket, griper om koppen med kald kaffe og ser ned:
- Det var veldig sårt, sier hun.
DET VAR BROREN som vekket henne på telefonen. Han hadde ringt flere ganger for å advare. Hun var på forsida av landets største avis og ei lokalavis i Tromsø. Ordføreren i Tromsø var sint. Jørn Hoel mente Lene Marlin opptrådte respektløst. Etter jubelåret 1999 ville kommunen hedre henne med en ærespris. Men Lene Marlin gadd ikke hente den. Men hun skjønte ingenting. Visste de ikke at hun var syk? At hun hadde forbud mot å reise og opptre offentlig? Det var det legene hadde sagt.
I en debatt på radio mente en redaktør fra Tromsø de hadde krav på å vite hvorfor ikke hun ikke kom og hentet prisen.
I Oslo satt ei sjuk lita jente og hørte på.
- Det var ingen god dag. Attpåtil hadde jeg fått kyssesyken.
- Kunne du ikke bare sagt du var syk?
- Jeg trodde de visste hvorfor jeg ikke var der. Det må ha vært en svikt i noen ledd. Jeg hadde jo veldig lyst å ta imot den prisen. Det var jo ikke mangel på tid. Jeg hadde jo et hav av tid.
- Har dere gjort opp nå?
- Ja, ja.
LENE MARLIN SNUFSER. Det er den forbanna forkjølelsen. Med slitt, blå olabukse, tett nese og en hvit genser er det lite som minner om en artist som er god for minst ti millioner kroner.
- Mange sier at jeg ikke har forandret meg, men det er jo umulig. Selvfølgelig er jeg forandret. Alle forandrer seg fra de er 18 til 23 år.
- Hva er den største forandringen?
- For fire år siden gikk jeg på skole, bodde hjemme hos foreldrene mine, tuslet rundt og var anonym i Tromsø.
Det virker så veldig lenge siden, sier Lene Marlin og skrur tida tilbake:
- Jeg klarer nesten ikke å skjønne det.
|
|
| |
|
|
|
|
